I 793 ble munkene på Lindisfarne på vestkysten av England angrepet av vikinger. Det blir regnet som starten på vikingtiden - og starten på fortellingen om vikinger som brutale overfallsmenn.  Men på reisen ut hadde de måtte ha med godt sjømannskap og kunnskap om navigering etter stjerner og kompass. De måtte også mestre kunsten å bygge båter som kunne frakte store mannskap og last over åpent hav i flere dager. På veien hjem hadde de med gull og gods, men også kunnskap og inspirasjon fra resten av verden. Noe ble direkte importert i form av slaver, munker og prester som var bokstavelig talt levende kunnskapsbærere. 

I skjul av ryktet som røvere var vikingene også dyktige handelsmenn. De hentet silke fra Persia og mynter fra Midt-Østen. Vikingenes handelsveier gikk helt til Bagdad via russiske elver og Kaspihavet, over åpent hav til Island og gjennom Gibraltarstredet til Middelhavet og Italia. Flere steder slo de seg ned, og vikingene hersket over Shetland, Orknøyene og Færøyene, Irland og etterhvert både Island og Grønland. Den nordlige delen av Frankrike, Normandie, har sitt navn etter nordmennene og vikingene. 

Hjemme ventet husfruen. Med beltet fullt av nøkler til gårdens mange hus og rom, var hun bedriftslederen på land. For at mennene skulle seile ut i verden, måtte de ha seil og da sto det kvinner bak. De store vikingskipene kunne ha seil på 100 kvadratmeter. Da måtte du ha 200 kilo ull fra rundt 2000 sauer - og hundrevis av arbeidstimer.  Vikingkvinnene sto friere enn kvinner ellers i Europa. De eide medgiften sin hele livet, hadde rett til arv og skilsmisse. Et av de viktigste funnene fra vikingtiden i Norge er funnet av det 22 meter lange Osebergskipet. Det lå i en gravrøys der to kvinner var gravlagt.