Noen av øyene er store med levende kystsamfunn. Andre er små og har vært hjemmet til en familie eller to.   Noen av øyene er knyttet til fastlandet med broer eller undersjøiske tunneler, men de fleste øyboerne må bruke ferje eller båt for å komme seg til fastlandet.

Båten har vært arbeidsredskap og livsnerve for øyfolket. Sjøen og havet har vært arbeidsplassen og levebrødet. Her måtte man være kjent som i sin egen bukselomme for å vite hvor de beste fiskeplassene var og for å komme seg trygt hjem. Det gjør at de 240.000 øyene og over 80.000 holmer og skjær som ligger strødd langs Norges kyst, har navn.

Mens byenes gatenavn ofte har vært heder til store personer er stedsnavnene langs kysten preget av vær, natur, formasjoner, folkeliv og myter. Navn som Langøya og Kvaløya er lette å tolke. Andre navn har røtter i norrønt språk og forteller en gammel historie om folket og naturen langs kysten.  Et slikt navn er Vega. Det norrøne ordet er «veiga» som betyr sterk drikk eller væske, noe som spiller på myrområdene på øya.

Men øykommunen Vega er kjent for mer enn myrer. I 2004 kom Vega på Unescos verdensarvliste. Kommunen med sine 6500 øyer, holmer og skjær har gjennom 1500 år bygd små hus med reir til ærfuglen, og hatt den ville sjøfuglen nesten som husdyr. Fra reirene har de plukket de myke dunfjærene og laget de letteste, mykeste og varmeste dynene du kan tenke deg.

Vegaværingen sin tankegangen om å ta vare på selv den minste fjær kan stå som symbol på øyfolket langs hele kysten sitt strev for å skaffe seg et levebrød fra de forblåste knausene i havgapet.